|
|
|
Regi:
|
 Brødreparet Joel og Ethan Coen tilhører den celebre gjengen filmskapere som det typiske filmklubbpublikumet har trykket til sitt kollektive bryst. Når en ny Coen-film er på trappene kan du banne på at de samme trappene også er befolket med sovepose-og-termos-utstyrte fans som teller mikrosekundene til filmen har premiere. Sist brødreparet herjet som verst på kinolerretene var det i den beksvarte, men vinterkledde komedien FARGO, som harsellerte med en utvalgt og relativt patetisk del av befolkningen i Minnesota. For undertegnede var FARGO en aldeles redselsfull opplevelse som ikke på noen måte sto i stil med tidligere og mer funky filmer som THE HUDSUCKER PROXY, og det var derfor med en viss skepsis ombord at man satte seg ned i kinosetet for å oppleve og fordøye brødreparets nyeste film - bowling noir-komedien THE BIG LEBOWSKI. Historien i THE BIG LEBOWSKI starter relativt enkelt, som historier ofte gjør, men bygger seg raskt opp, som en yakokse som ruller nedover de tibetanske fjellene og blir mer og mer innpakket i en diger snøball. Hovedpersonen i vår historie er Jeffrey "The Dude" Lebowski (Jeff Bridges) - en potrøykende, arbeidsløs L.A.-innbygger som bedriver dagene med å spille bowling med kompisene Walter (John Goodman) og Donny (Steve Buscemi). En dag - faktisk samme dag som historien vår begynner - bryter et par bøller av Espen Lie-typen seg inn i The Dudes leilighet, banker ham opp og pisser på stueteppet hans; de er der for å kreve inn penger som Lebowskis kone tilsynelatende skylder arbeidsgiveren deres. Uheldigvis har de sparket inn døren til feil Lebowski; karen de vil ha tak i er den andre Jeffrey Lebowski (tittelens "Big Lebowski"), som nok har en del flere froskeskinn enn The Dude trygt forvart i sparegrisen sin. The Dude er likevel relativt oppbrakt over å ha fått teppet sitt ødelagt på grunn av denne misforståelsen, og besøker den andre Lebowski for å få ham til å erstatte teppet, noe som resulterer i at han snart er innblandet i en kidnappingssak, hvor en haug med forskjellige parter alle vil ha løsesum- pengene, og alle strammer løkka rundt The Dudes hals... Det er heldigvis gledelig å kunne rapportere at THE BIG LEBOWSKI for det meste har blitt en god og fornøyelig film, og det gjør det lettere å tilgi brødreparet for FARGO. THE BIG LEBOWSKI har riktignok blitt en primært historie- og skuespilldrevet film, snarere enn et visuelt fornøyelig mesterverk slik som THE HUDSUCKER PROXY var, men det trekker ikke nok ned til å forsure opplevelsen på noe vis. Enkelte geniale vinkelvalg kan da også denne filmen by på - spesielt scenen som er filmet *innenfra* en bowlingkule fortjener å nevnes. Hovedproblemet med filmen er derimot at Coen-brødrene trekker i så mange tråder underveis at det til slutt virker som om de mister oversikten, og rett og slett glemmer å nøste opp alt før rulletekstene dukker opp. Sidehistorien med den "noe underlige" og spesialhanske-utstyrte bowlingspilleren Jesus (John Turturro) virker for eksempel særdeles unødvendig; han er bare innom innimellom for å vise seg frem i all sin ekkelhet - utover det har han ingen funksjon innenfor historiens rammer, og kunne med fordel ha vært klippet bort. Undertegnede hadde forøvrig store problemer med scenen hvor en ilder blir kastet oppi et badekar fullt av vann. Men hei, det er ingen grunn til å være fryktelig gretten - dette er en fornøyelig film som fans av Coen-brødrene og svart komedie generelt nok vil vite å sette pris på. Ha forøvrig øynene spesielt åpne for Peter Stormares hysteriske rolle som tysk nihilist. "Ve vant ze money anyway!"
|
