|
|
|
Regi:
|
 De siste par årene har det dukket opp en urovekkende mengde unge Hollywood- regissører med referanser fra reklame- og musikkvideobransjen rablet ned med kulepenn på CVene sine. Kvaliteten på filmene disse jyplingene har sluppet løs på et intetanende publikum så langt har vært av voldsomt variende grad. I den ene enden av spekteret har vi stilsikre menn som David Fincher og Alex Proyas, som ser ut til å ha forstått at det er visse fundamentale forskjeller mellom å regissere og klippe sammen en 90+ minutter lang film og en fire minutter lang musikkvideo. I den andre enden av spekteret har vi salattråkkere som Antoine Fuqua og Michael Bay, som fremdeles står og stamper på samme sted som da de lagde musikkvideoer for Coolio og reklamefilmer for melk. Sistnevnte - Michael Bay - er nå tilbake med nok et nådeløst angrep på sansene til kinopublikummet verden over, etter at de fleste såvidt har kommet seg etter at Bays koffein-induserte regi-og-klipp-produksjoner BAD BOYS og THE ROCK herjet som verst. Denne gangen forsøker han å voldta sansene til folk med litt asteroide-moro i ARMAGEDDON. Fest sikkerhetsbeltene og len dere tilbake i stolene. Historien i ARMAGEDDON begynner som en mer eller mindre direkte rip-off av Steven Spielbergs historie THE DIG, som for et par år siden endte opp som et Lucasarts-stemplet grafisk eventyrspill; fucked-up-enorm asteroide er på kollisjonskurs mot jorden, og glupingene i NASA sender opp en gruppe tøffinger i romfergen sin for å sprenge kampesteinen i småbiter før den treffer vår kjære planet og utsletter alt liv. I ARMAGEDDON er gutta som blir sendt opp for å redde verden den proffe oljedrilleren Bruce Willis og hans team av sære meddrillere. Deretter er resten av filmen en eneste stor demonstrasjon av Murphys Lov. ARMAGEDDON har ikke blitt en totalt forferdelig film, men det er ikke til å komme utenom at den slett ikke har blitt særlig bra heller, og skylden for det kan fordeles relativt gjevnt mellom hockeysveis-utstyrte regissør Michael Bay og staben på ni - 9 - forfattere, som har svettet ut et gørrkjedelig etter-nummerne-manus. Bays registil er det som umiddelbart er det mest iøyenfallende problemet. Hele ARMAGEDDON er klippet som en 150 minutter lang trailer; det lengste klippet i hele filmen er et sted mellom 10 og 15 sekunder - gjennomsnittlig er hvert klipp i filmen rundt 3 og 5 sekunder. Som om den hyperventilerende klippingen ikke var ille nok, har Bay overhodet heller ikke peiling på hvordan action-scener skal filmes. I hans regi-bok står det kun en eneste setning i "Hvordan Filme Action-scener"-kapittelet: "rist kameraet skikkelig mye." Shakycam-teknikken KAN fungere, men en viktig forutsetning er at man da først etablerer scenen på et mer oversiktlig vis først, slik at man har mulighet til å skjønne hva i helvete som foregår når kameraet begynner å riste som verst. Men det har Bay aldri skjønt, og resultatet er 150 masete minutter med masse kameraristing, eksplosjoner og ting som flyr i alle mulige retninger uten særlig mye mål og mening. Manuset er det andre store problemet; historien har blitt altfor lang, og det av rent kunstige årsaker. Som nevnt tidligere er hele filmen en eneste stor demonstrasjon av Murphys Lov; alt som kan gå galt går galt. Filmen kunne ha vært gjort en 20 - 30 minutter kortere ved rett og slett å eleminere et par av Murphy-demonstrasjonene, som tross alt blir fryktelig trøttende mot slutten av filmen, snarere enn spennende. Det som redder ARMAGEDDON fra å være en desidert skikkelig elendig film, er et relativt inspirert valg av skuespillere; kvalitetsfolk som Steve Buscemi, Peter Stormare og Billy Bob Thornton haler på Baywatchsk vis den livløse ARMAGEDDON-kroppen inn på land for litt hardt tiltrengt munn-mot- munn-behandling. Ben Affleck er også OK, men kjører desidert på sparemodus i forhold til hva han har levert i tidligere filmer - ikke minst CHASING AMY. Med andre ord: ARMAGEDDON er OK tidtrøyte hvis du har en høy toleransegrense for masete regi og klipping og ikke har noe bedre å kaste bort to og en halv time av ditt liv på.
|
