|
|
|
Regi:
|
 "What is my goal here, to make you a happy, well-adjusted gangster?" Et av Hollywoods eldste favorittknep når det skorter på trykket i manusforfatternes kreative kjeler, er å bøffe en gammel ide og pakke den inn i nytt og blendende flott gavepapir, komplett med sløyfe og det hele. Forhåpentligvis merker ikke de små barna at det er samme presangen som nissen dro opp av sekken for åtte julaftener siden, og kaster seg grådig over det nye, fete leketøyet. Det er i alle fall det man kan anta at de sleske trollmennene som sitter og trekker i tråder og spaker bak Hollywoods mørke forheng har i bakhodet når de sitter bak de gigantiske kontorpultene sine gir grønt lys til remakes og filmer basert på resirkulerte ideer. ANALYZE THIS er en slik film. Riktignok er den ikke en ren remake av en eldre film, men det er slett ikke til å stikke under en stol at ANALYZE THIS og TV-filmen THE DON'S ANALYST labber rundt i gigantiske tøfler av såpass identisk art at det er naturlig å anta at de begge har shoppet i samme skobutikk. Sistnevnte var der riktignok først, men det driter vi i, for THE DON'S ANALYST er ikke en spesielt kul film. Det er derimot ANALYZE THIS: Psykiateren Ben Sobol (Billy Crystal) har en håndfull problemer å hanskes med: foreldrene hans har ikke tid til å delta i bryllupet hans, sønnen hans tjuvlytter gjennom veggen på pasientene hans og pasientenes problemer består stort sett av trivialiteter og lite utfordrende skit og sipping. Den lokale gudfaren, Paul Vitti (Robert De Niro), sliter også med en bunke problemer: plutselige og særdeles gangsterego-smadrende angstanfall, manglende drapslyst og sviktende innsats fra Vittis lille sengesoldat er de viktigste punktene på hans liste. Skjebnen fører på uransakelig vis de to sammen: Ben kjører en dag ved et uhell inn i bakenden på en av Vittis biler. Bens visittkort havner dermed i gangsternes hender i tilfelle de ønsker økonomisk oppreisning for skadene på bilen, og kort tid etter dukker sjefen sjøl opp på Bens kontor og ber ham å stryke Vittis sjeleskrukker flate før det store gangstertreffet finner sted om to uker... ANALYZE THIS er strengt tatt blitt en mer fornøyelig film enn den fortjener å være; det luftpost-aktige plottet er nemlig ikke akkurat noe som vil slite ut ryggen til selv den mest anemiske postmann, og regien er stort sett, tja, funksjonell (en eksemplarisk parodi på en sekvens fra GUDFAREN skiller seg derimot ut - i positiv forstand, vel og merke). Filmens to stjerner (Billy Crystal og Robert De Niro, for dustehuene som kom subbende inn i kinosalen for sent og gikk glipp av anmeldelsens åpningstekster) ser derimot ikke ut til å ha bekymret seg nevneverdig mye over dette, og haler uanstrengt bøtter på bøtter med sjarm og prikkfri komisk timing opp av overflødighetslommene sine. Godt hjulpet av blant annet Lisa Kudrow som Bens utkårede og den eneste som ikke er redd for Vitti ("My wedding is ruined 'cause you've got problems!"), og Joe Viterelli som den utflytende og kostelige gangsteren Jelly, peiser filmen ufortrødent avgårde fra poeng til poeng, fra latterfest til latterfest. Alt satt til en aldeles fortreffelig jazzscore komponert av Cronenbergs faste kumpan, Howard Shore. Høres fett ut. Kan det egentlig bli bedre? Strengt tatt, ja, men dette kunne også ha vært mye, MYE verre. Våre venner De Niro og Crystal svinger derimot elegant og rutinert unna de verste hullene i veien, og leverer et solid stykke kinounderholdning, der spesielt De Niro er den som imponerer - hovedsaklig fordi han her spiller på strenger vi sjelden ser ham trekke frem fra skapet. Og hei, enhver film som inneholder en sekvens der mafiagutta tar beina på nakken og beinflyr fra politiet på en sliten traktor, gjennom en maisåker, er definitivt OK i mine overanstrengte øyne!
|
