|
|
|
Regi:
|
 Har det noen hensikt å skrive noen introduksjon av Alien-sagaen? Er det noen i salen som ikke kjenner til Ridley Scotts hårreisende bra scifi- grøsser ALIEN fra 1979, med uungåelige oppfølgere av henholdsvis James "Jeg kan sprenge flere budsjetter enn deg" Cameron og David "Kommers? Jeg? Hah!" Fincher? Nei, jeg tenkte meg det... Alien-serien har vært en ganske bra inntektskilde (kanskje med unntak av Finchers ALIEN 3), så det er ikke særlig overraskende at gutta hos 20th Century Fox har jobbet overtid med å finne en måte å trekke vår-helt-som-sparker-alien-rumpe Ripley tilbake på lerretet, slik at de kan tjene ENDA MERE PENGER. Klok av skade etter Finchers forsøk på å være enda dystrere og mørkere enn Scott var med den originale ALIEN, har man nå kommet frem til at humor kan være en kul ting å sprite opp alien-serien med. Det er nesten som om man kan forestille seg de noe korpulente produsentene hos Fox inne på et eller annet svett møterom: "Hei, denne skrekkgreia funker ikke helt. La oss pøse på med litt sær humor - kanskje det vil hjelpe på litt, slik at vi får solgt flere billetter? Hva med å hyre inn han der utfrika franske typen som mekka de der grønn- svarte komediene? Hva var det de het nå igjen? DELICATESSEN og THE LOST CHILDREN CITY eller no' sånt. Jean-Pierre (det heter de alle sammen der nede i froskeland, ja?) fikser biffen, ikke sant? La oss ringe ham." Og det gjorde de. Resultatet er ALIEN: RESURRECTION. Et kort historiesammendrag for de som insisterer på sånt: Et knippe moralsk tvilsomme vitenskapsfolk (inkludert Brad Dourif, som anorakk-bekledde filmfans vil gjenkjenne som den steingale Dante fra DEATH MACHINE) gentukler med en gammel blodprøve fra Ripley, såvel som våre gamle venner - aliens (har de egentlig noe navn?). Etter åtte forsøk greier de å klone frem en noenlunde normal utgave av Ripley, dog med visse alienifiserte trekk. Hun er ikke helt snill denne Ripley V8.00, nei! Alt dette foregår på et eller annet militært romskip som cruiser rundt i solsystemet vårt. På oppdrag fra vitenskapsmennene, dukker piratskipet Betty opp, med kidnappede kryogen-frossede mennesker på lager, som skal brukes til å dyrke aliens i. Bettys Mannskapet består av masse særegne personligheter, inkludert Michael Wincott, Ron Perlman, Dominique Pinon og sist, men DEFINITIVT ikke minst, supersøte Winona Ryder (ingen grunn til å lure på om denne filmen er verdt å se eller ikke, folkens!). Til ingens store foreskrekkelse (bortsett fra vitenskapsmennene - selvsagt), bryter monsterne seg ut, og helvete er løs. En nødprosedyre fører til at militærskipet setter kursen mot jorden, og piratguttas (og jentenes :-) oppgave er nå å finne en måte å komme seg av skipet og sprenge det før det når jorden. Ingen store overraskelser på historiesiden, med andre ord, men var det egentlig noen som hadde ventet det? Det spiller uansett ingen rolle - dette er en deilig underholdene film, rikt krydret med Jeunets (hvor er Marc Caro?) sære sans for humor, noe som uten tvil er med på å øke filmens underholdningsverdi mangfoldige hakk. Det som dog er med på å gjøre filmen uendelig mye bedre enn forgjengeren sin (Finchers ALIEN 3 for de som ikke er helt stø i matematikk), er de langt bedre karakterene. Mens ALIEN 3 kun hadde en haug med skallede, identiske menn med engelsk aksent som nærmest sto i kø for å bli alien- for, har ALIEN: RESURRECTION en haug med særdeles egenartede karakterer som står i kø for å bli alien-for. OK, de fleste av dem blir kvestet på bestialsk vis av syre-monstrene uansett, men vi kan i alle fall se forskjell på dem, og har kanskje klart å få et lite forhold til dem før de forsvinner av lerretet. Sånt løfter opp filmens kvalitet betraktelig. Utover det er det vel ikke så mye å si. Filmen ser som ventet helt utrolig vakker ut. Jeunet har dratt sin gamle kumpan og kameramann Darius Khondji i ørene, så han har igjen stått for filmingen (se blant annet THE CITY OF LOST CHILDREN og SE7EN for andre eksempler på hvor pene bilder denne mannen kan trylle frem). Et litt overraskende element er den ENORME mengden splatter denne filmen inneholder. Det meste som kan krype og gå av ofre blir kvestet på de mest grafiske og gufne måter som tenkes kan. Et av "høydepunktene" er et mannshode som blir vridd i stykker så, uhm, "ting" spruter i alle kanter og retninger. Det er ikke spart på ketchupen, med andre ord... Så fremt en ikke har en spesielt svak mage er dette likevel ikke noen grunn til å se filmen - dette er flotte greier. Undervannsscenen alene er verdt inngangspengene. Helt til slutt bør det også nevnes at filmen forsøker å drive alien-sagaen et steg videre ved å introdusere nok en alien-variant. Dette er dog i de flestes øyne (i alle fall de jeg pratet med etter filmen) nokså mislykket. Det nye monsteret er mer teit enn skummelt (selv om jeg nok hadde stått over å møte det i en mørk bakgate om jeg hadde hatt valget). Uansett, gi beng i det og se filmen uansett!
|
